Den historiske Muhammed: Fattig kjøpmann ble islams profet
Strid og ufred truer med å rive beduinbyen Mekka fra hverandre. I sin søken etter åndelig fred trekker den frustrerte og utarmede Muhammed seg tilbake til en fjellhule. Her hører han en stemme som skal komme til å endre historiens gang.
På et fjell nær Mekka skal Muhammed ha fått en åpenbaring som grunnla en ny verdensreligion.
Hvem var profeten Muhammed, og hvilken verden vokste han opp i?
Følg islams og Muhammeds historie både før og etter profetens første åpenbaring i år 610.
Muhammeds første åpenbaring i 610
Muhammed våkner med en følelse av frykt. En kraft så overveldende at han ikke har ord for den, omslutter ham og holder ham fast. Skrekkslagen stabler han seg på beina.
«Forkynn!»
Muhammed mer føler enn hører den befalende stemmen, men beskjeden skjønner han ingenting av. Han er jo bare en enkel handelsmann og kan verken lese eller skrive.
Følelsen av å bli trykket og klemt blir sterkere, helt til det kjennes ut som han skal dø. Like før han ikke klarer mer, gisper han etter luft, og i det samme velter ordene ut av ham.
«Forkynn i din Herres navn. Han som skaper, skaper mennesket av en liten, seig klump. Se, Herren er den store velgjører, som med pennen lærte mennesket det det ikke kjente».
Ordene strømmer fra Muhammeds munn, i det han føler er hans siste åndedrag. Brått faller han om, utmattet og forbløffet over sin plutselige veltalenhet.
Ifølge muslimsk tradisjon dro Muhammed på en nattlig reise der han besøkte både himmel og helvete.
Buraq er navnet på det bevingede dyret som Muhammed red på under en himmelfart beskrevet i Koranen. I kunst og litteratur blir dyret ofte fremstilt med kvinneansikt.
Engler har – ifølge Koranen – ingen fri vilje, men er Guds lydige tjenere. De er skapt av lys, og derfor usynlige for mennesker. Ifølge Koranen følges ethvert menneske av to engler. Den ene noterer personens gode gjerninger, den andre de onde.
Ifølge den islamske lærde Bukhari fra 800-tallet skjedde dette i en fjellhule nær byen Mekka i år 610.
Muhammed skal ha blitt skremt fra sans og samling. I byen hadde han sett folk som rullet seg i støvet med fråde om munnen, mens de adlød stemmer som bare de kunne høre.
Folk påsto at de var besatt av onde ånder. Overbevist om at samme skjebne nå hadde rammet ham, klatret Muhammed panisk opp mot toppen av fjellet. Heller kaste seg i døden enn å bli gal, tenkte han.
Men 40 år gamle Muhammed nådde aldri toppen av fjellet. Halvveis oppe ble han påkalt av en stemme fra oven. Langsomt løftet Muhammed hodet.
Et imponerende og fryktinngytende syn møtte ham. Avtegnet mot himmelen sto erkeengelen Gabriel «i skikkelse av en mann med utbredte vinger. Han sto i firmamentet med føttene på bakken. Jeg vendte ansiktet bort fra ham og mot andre deler av himmelen, men uansett hvilken retning jeg snudde meg, så jeg ham i samme form», sa Muhammed senere.
Sitatet stammer fra den arabiske historikeren Ibn Ishaq, som på 700-tallet samlet muntlige overleveringer og forfattet den første biografien om Muhammed.
Mens den kommende profeten vaklet på skjelvende bein tilbake til fjellhulen og la seg ned igjen, forsto han at han hadde opplevd noe som han bare kunne tolke som en åpenbaring fra Gud.
Den fulle rekkevidden av hendelsen kjente han imidlertid ennå ikke. I løpet av de neste 23 årene skulle det med jevne mellomrom komme flere setninger til ham.
Til sammen skulle de med tiden utgjøre Koranen – muslimenes hellige bok, som i løpet av noen århundrer kom til å endre historiens gang.
Beduinstamme skapte Mekka
Muhammed var ingen hvem som helst. Slekten hans hadde på mange måter skapt Mekka.
Før de gjorde sin ankomst – bare et par generasjoner tidligere – hadde stedet vært som resten av det sentralarabiske området; en gold ødemark der ingenting kunne gro, og der sult og fattigdom var en fast del av livet for befolkningen.
Alt dette hadde endret seg da beduinstammen Quraysh, Muhammeds forfedre, slo seg ned her.
Verdens største urverk ligger i Mekka. Bare urets skive har en diameter på 46 meter og er en del av det såkalte Abraj Al Bait, som måler 601 meter.
Den fremsynte stammen begynte å sende ut karavaner for å utveksle varer med de store handelssentrene som lå rundt Mekka. Karavanene skulle vise seg å bli svært god butikk, for Mekka lå på det best tenkelige sted for handel.
Mot vest førte veier til havnebyene ved Rødehavet og sjøveien til Egypt, India og Kina. Mot sør lå det som i dag er Jemen, den gang et rikt og fruktbart kongerike.
Her vokste det trær som det ble utvunnet kostbar røkelse av. Mot nordøst skar veier gjennom det rike jordbrukslandet i Irak til Mesopotamias storbyer og det mektige Persia.
Veien nordover ledet til de blomstrende handelsmarkedene i Damaskus og Bosra, som fungerte som innfallsport til den kristne stormakten Bysants.
Langs disse veiene ble det transportert varer – røkelse, myrra, lær, krydder, tørket frukt og smykker – som brakte velstand til Mekkas kjøpmenn, med Muhammeds familie i spissen.
Familiens status skaffet den rollen som beskytter av Kabaen, byens hellige tempel. Her dyrket araberne flere hundre små og store natur-guder, og året rundt valfartet pilegrimer til Mekka for å be og ofre ved Kabaen.
De religiøse og forretningsmessige interessene til Muhammeds familie gikk hånd i hånd når de sørget for å benytte anledningen til å gjøre en handel med pilegrimer utenfra.
Muhammed ble foreldreløs som 6-åring
Muhammeds far døde like før sønnen ble født i år 570, og seks år senere døde også Muhammeds mor.
Etter to år under bestefarens omsorg tok onkelen Abu Talib seg av den foreldreløse gutten, slik skikken var i stammesamfunnet. Her lærte han de militære ferdighetene som en mann i hans posisjon måtte kunne; håndtere sverd, skyte med pil og bue, og bryting.
I tillegg hjalp onkelen ham å etablere seg som handelsmann. Som 25-åring var Muhammed en flott ung mann.
Han var tettbygd, hadde krøllet hår og skjegg og et oppvakt uttrykk i ansiktet. Ifølge noen av de tidligste kildene ble han kjent som «den pålitelige» for sin ærlighet og dyktighet i forretninger.
Ærlighet var imidlertid ikke nok, det fikk Muhammed snart oppdage. Parallelt med den økende velstanden i Mekka var hverdagen i det vesle bysamfunnet blitt råere.
Tidligere hadde Quraysh-stammen holdt sammen og vernet om stammens svakeste i det ugjestmilde ørkenlandskapet. I byen, derimot, kom ikke truslene fra naturen, men fra konkurrererende handelsfolk.
Her kjempet hver mann – eller familie – bare for seg selv. Resultatet var splittelse, strid og kiving som særlig gikk utover de aller mest forsvarsløse; enkene, de fattige og de foreldreløse.
Denne skjebnen hadde Muhammed fått føle på kroppen alt som barn. Selv om klanen hans var høyt respektert den første tiden i Mekka, ble den hengende etter i konkurransen mellom handelsmennene.
Ved sin død etterlot ikke Muhammeds far sin kone og sin ufødte sønn mer enn fem kameler og en slavejente – det var svært lite sammenlignet med kamelflokkene til byens velstående familier.
Som foreldreløs hadde Muhammed derfor verken nære forbindelser eller familiekapital å falle tilbake på.
Med økende bitterhet så Muhammed hvordan rivaliseringen forgiftet Mekka innenfra. Samholdet smuldret sakte opp, og gjorde byen sårbar.
Karavanene ble ikke lenger beskyttet av konkurrerende kjøpmenn, og dermed ble de stadig oftere angrepet av krigerhorder fra ørkenen.
Dette fikk alvorlige konsekvenser for både de reisende kjøpmennene, som ble hogd brutalt ned, og for handelsvirksomheten i byen.
Åndelig søkende ble drept
På de lange handelsreisene sine gjennom ørkenen grublet Muhammed over den alvorlige situasjonen.
Samtidig lyttet han med stor interesse til alt han hørte om andre kulturer og trosretninger. Rundt år 600 var Arabia et multireligiøst område, der kristne – de fleste svært aktive og misjonerende – og jødiske stammer bodde i ørkenen mellom arabiske bosetninger.
Kristne og jøder holdt seg til én gud, forsto Muhammed, og for denne guden hadde hvert menneske – rikt eller fattig – en verdi.
Denne tanken var markant annerledes enn det Muhammed var vant til. I det arabiske stammesamfunnet var det bare klanen og stammen som betydde noe.
Her hendte det at familier begravde nyfødte jentebarn i sanden hvis det var dårlig med mat. Og i Mekka var det bare de velstående som gjaldt.
Muhammed noterte seg at både jøder og kristne hadde fått åpenbart en hellig bok av sin ene, allmektige gud, mens araberne var latt i stikken med sine småguder og muntlige overleveringer.
Snart fant Muhammed sammen med fire andre åndelig søkende. De dannet en liten sekt og lovet hverandre å søke den sanne tro.
Ifølge historikeren Ibn Ishaq endte tre av dem som kristne. En fjerde – Zayd ibn Amr – ble fordrevet fra Mekka og drept av byens ledende menn, som var rasende over at han forrådte forfedrenes tro.
Muhammed selv var søkende i det stille. Han fastet, ba og mediterte for å få kontakt med den ene, sanne guden.
Bare hans aller nærmeste visste at han iblant trakk seg tilbake til en hule utenfor Mekka og lyttet etter en stemme som kunne lede ham på rett vei.
Fattige og tiggere sluttet seg til
Zayd ibn Amrs skjebne viste svært tydelig hvor farlig det var å si noe som helst som talte den fremherskende religionen imot.
Muhammed var da også svært påpasselig med bare å fortelle sin nærmeste familie om opplevelsen han hadde hatt på fjellet. Konen, adoptivsønnen og den ti år gamle fetteren hans var blant de første Muhammed fikk til å konvertere til den nye troen.
«Den foreldreløse, undertrykk ham ikke. Tiggeren, skjell ham ikke ut». Muhammed
I 612 fikk den ydmyke kjøpmannen nok en stor åpenbaring. Den handlet om omsorg for de svake, og både i innhold og form minnet versene, som kom til Muhammed brått og uten varsel, om de kristnes budskap.
«De siste skal være bedre for deg enn de første. Herren skal sørge for deg, og du skal bli tilfreds», lød ordene, og fortsatte: «Den foreldreløse, undertrykk ham ikke. Tiggeren, skjell ham ikke ut. Herrens velsignelse, lovpris den».
Da en kristen fra Muhammeds svigerfamilie hørte ordene, bleknet han. Han advarte inntrengende Muhammed om at han snart enten kom til å bli anklaget for å være spion for det kristne Bysants, eller for å vanære forfedrenes guder.
Muhammed ble forferdet, men følte ikke at han kunne handle annerledes. Han var overbevist om at Gud arbeidet gjennom ham.
Han både skalv og svettet og var fullstendig utmattet i lang tid når han tilsynelatende mottok Guds ord, men han nektet å gi opp det han oppfattet som Guds befaling.
Trolig ledet han i stedet bønnen – utstrakt på bakken som et tegn på underkastelse. Langsomt var det flere og flere som sluttet seg til ham, fortrinnsvis fattige, enker, tiggere og andre som sto utenfor de bedre kretser i Mekka.
Muhammed skjulte seg i fjellene
Mekkas besteborgere ristet på hodet når de så Muhammed – fra en familie som hadde vært en av Mekkas fremste – ligge på bakken som en slave, omgitt av tiggere kledd i filler.
Oppfatningen deres endret seg imidlertid etter hvert som Muhammeds ord ble spredt, og stadig flere konverterte – også fra velstående kretser.
En av de første, den respekterte kjøpmannen Abu Bakr, ble Muhammeds mest trofaste forbundsfelle, og sammen tiltrakk de et bredt følge.
De tradisjonelle familiene raste. I deres øyne var Muhammeds forsakelse av alle andre guder enn Allah en katastrofe.
Akkurat som i de gamle stammesamfunnene hadde Mekkas kjøpmenn en rekke småguder. Kjøpmennene tilba gudene, som til gjengjeld sikret dem god handel, trygge karavanereiser eller en sønn.
Etter erobringen av Mekka fikk Muhammed fjernet hedenske gude-figurer fra Kabaen.
Allah fantes før Muhammed
600-tallets arabere tilba et virvar av guder – en av dem var Allah, som ga navn til den muslimske guden.
Navnet «Allah» er tett forbundet med islam, men det eksisterte lenge før Muhammed fikk sin første åpenbaring.
Sammen med andre guder og hellige skikkelser ble den hedenske utgaven av Allah tilbedt i Kabaen, Mekkas viktigste tempel før islams utbredelse.
Kabaen hadde opprinnelig vært viet til Midtøstens månegud Hubal, som representerte regn og fruktbarhet.
Da Muhammed ble født i år 570, hadde imidlertid Allah inntatt plassen som arabernes øverste gud.
Sammen med en rekke andre guder – hvorav tre gudinner kjent som «Allahs døtre» var de viktigste – ble han tilbedt av pilegrimene som valfartet til Mekka.
Da Muhammed inntok Mekka i 630, renset han Kabaen for alle hedenske malerier, amuletter og statuer. Bare en avbildning av jomfru Maria og Jesus og et maleri av Abraham fikk bli værende for å vise Muhammeds anerkjennelse av jøde- og kristendommen.
Kabaen ble ved samme anledning gjort til islams viktigste helligdom, og navnet «Allah» kom til å betegne én altomfattende gud.
Ifølge muslimske teologer er Allah identisk med de kristnes og jødenes gud.
Dersom mennesket brøt avtalen og unnlot å be eller ofre, ville straffen ramme ikke bare den enkelte synderen, men hele samfunnet.
Muhammeds fornektelse av gudene kunne derfor ødelegge alt for byen, og måtte stoppes.
«Profeten», som Muhammeds tilhengere nå kalte ham, ble i en periode beskyttet av sin onkel, som var høyt respektert i byen.
Men da han døde, var det slutt på freden. Fra nå av måtte Muhammed finne seg i hån og trakkasering. Når han ba, ble han bombardert av råttent avfall.
Når han gikk på gaten, fikk han sand kastet i øynene. Og ingen ville handle med ham lenger. Trakasseringen kunne likevel ikke måle seg med det Muhammeds mindre fremtredende tilhengere ble utsatt for. De fattige og slavene ble pint og plaget og slått.
Men den dårlige behandlingen fikk ikke Muhammed til å tie. Sommeren 622 vedtok derfor Mekkas fremste menn at han skulle drepes.
En kriger fra hver klan ble sendt ut, men Muhammed hadde alt forlatt byen og flyktet opp i fjellene sammen med vennen Abu Bakr.
Tross løfter om en dusør på hundre kameler var det ingen som fikk fatt i profeten. Muhammed gjemte seg i en hule til faren var over og han kunne finne et trygt sted å dyrke troen.
Flyktninger skapte mønsterby
Kort tid etter flukten red Muhammed inn i den vesle oasen Yathrib, omtrent 350 kilometer nord for Mekka. Grupper av tilhengere strømmet mot ham med jubelrop og gledestårer, mens oasens ledere ønsket ham velkommen.
I sin siste tid i Mekka hadde Muhammed åpenlyst misjonert blant pilegrimene som kom for å be ved Kabaen, og ordene hans hadde vunnet særlig gjenklang nettopp hos Yathribs beboere.
Akkurat som Mekka var oasen dypt splittet, med to rivaliserende slekter. Yathrib trengte en sterk leder som kunne skape samling og enhet. I Muhammed så beboerne nettopp en slik leder.
I flere måneder hadde muslimske flyktninger fra Mekka funnet veien til oasen, og nå lå veien åpen for at Muhammed kunne gjøre stedet om til det første muslimske samfunnet.
Muhammed var bevisst rollen som var tiltenkt ham, og utviste fra første dag stor diplomatisk sans. De første nettene overnattet han på skift hos de rivaliserende klanenes overhoder.
Da det var på tide å finne et blivende sted, slapp han tømmene på kamelen og lot den utforske oasen, helt til den til slutt gjorde holdt.
Valget falt på en gjengrodd hage med et gammelt, falleferdig skur og utsikt til en gravplass.
Her slo profeten seg ned og bygde sin første moské av murstein av soltørket leire.
I år 622 kom Muhammed til Yathrib-oasen, der han fikk bygd islams første moské.
Bygningen, som både fungerte som bedehus, forsamlingssted og bolig for Muhammed, ble samlingspunkt for oasen, som nå het Medina – en forkortelse av Medina al-Nabi, profetens by.
Folk kom hit for å be eller få mat, og herfra begynte profeten å gå en daglig runde i byens gater. Iført sine gule yndlingssandaler og sin uunnværlige turban ble Muhammed snart et kjent syn i gatene.
Han oppmuntret de nedtrykte og trøstet de syke. Dersom noen hadde dødd i nattens løp, satte Muhammed sin ære i å hjelpe de etterlatte med å gjøre den døde i stand til begravelsen.
Fem ganger om dagen ble muslimene kalt til bønn. For å skille kallet fra oasens kristne, som ringte med klokker, og jødene, som blåste i horn, lot Muhammed en slave rope ut.
I Mekka hadde slaven blitt pint for sin nye tro. Herren hans hadde bundet ham i timevis i den brennende solen, mens slaven skrek av sorg og avmakt. Nå runget stemmen hans ut i triumferende glede:
«Gud er stor. Jeg bevitner at det er ingen annen Gud enn Allah!»
Etter noen måneder i Medina hadde Muhammed skapt noe som lignet et muslimsk mønstersamfunn. Han visste imidlertid at levetiden til den vesle enklaven kom til å bli kort hvis det mektige Mekka fortsatt var imot ham.
Fra første dag planla han derfor å få fødebyen sin til å underkaste seg islam.
Som handelsmann visste Muhammed hvordan han best kunne ramme Mekka, og han begynte å sende ut krigere for å plyndre Mekkas karavaner.
Arvestrid splittet islam: Sunni- og sjiamuslimene
Samhold mellom muslimer var et av Muhammeds viktigste mål. I sin levetid var profeten en samlende figur, men ikke før var han død, så brøt stridighetene ut.
Den indre kretsen rundt Muhammed erklærte profetens kampfelle, Abu Bakr, som kalif – profetens etterfølger – men Muhammeds fetter, Ali, mente at familiebåndene gjorde ham til den naturlige arvtageren.
Striden mellom de to partiene varte i to tiår, frem til Ali ble kalif i 656 – og myrdet.
I stedet slo sønnen Husayn seg opp som forsvarer av ekte islamske verdier. Da han i år 680 gikk mot den sittende kalifens styrker ved byen Karbala i Irak, led han et knusende nederlag.
Husayn falt med sin sønn – Muhammeds siste mannlige arving – i armene.
Slaget gjorde splittelsen mellom muslimene permanent, og minnet om Husayns død har siden vært et samlingspunkt for sjiamuslimene.
Selv om uenigheten opprinnelig handlet om makt, har den med tiden også fått et teologisk preg.
Hvert år holder sjiamuslimer minnet om slaget ved Karbala i hevd. Små grupper av menn pisker seg med kjettinger for å kjenne Husayns lidelser.
Sunni-islam og sjia-islam: Hva er forskjellen?
Spillet om Muhammeds posisjon som islams ubestridte leder delte de første muslimene i to leirer: sunni- og sjiamuslimene.
Sunniislam
- Muhammed pekte ikke ut noen etterfølger. Enhver kvalifisert kan i prinsippet bli islams frontfigur (kalif).
- Fortellinger om Muhammeds handlinger (hadith) fungerer som rettesnor i hverdagen for sunnitter.
- I sunni-teologi bygger islam på fem søyler: trosbekjennelse, daglig bønn, faste, almisse og pilegrimsferd til Mekka.
Sjiaislam
- Muhammed utpekte fetteren sin, Ali, som sin stedfortreder. Menn av Alis slekt er derfor de sanne ledere av islam.
- Sjiaene forkaster en del av sunni-enes hadith og har i stedet egne fortellinger om Muhammeds gjerninger.
- Sjia-teologi aksepterer de fem søylene og tilføyer en rekke andre – blant annet kampen for Guds gunst (jihad).
Muhammed seiret
I 623 tydet alt på at Muhammed ville få til det han planla. En stor karavane var på vei fra Syria mot Mekka, og Muhammed visste at den kom til å gjøre holdt ved kildene utenfor byen Badr, 130 kilometer sørvest for Medina.
Under et hvitt banner og fulgt av en hær på 350 mann red Muhammed mot Badr. Men han hadde ikke regnet med Mekkas spioner.
De hadde sett de store mengdene med ekskrementer fra Muhammeds kameler, og innholdet av daddelsteiner fortalte dem at dyrene kom fra Medina, som var kjent for sine saftige dadler.
Karavanen ble straks omdirigert, og i stedet for en uskyldig karavane ventet tusen bevæpnede menn på Muhammed og folkene hans.
Slaget skulle gi Muhammeds soldater et ubehagelig gjensyn; mange av dem sto nå ansikt til ansikt med mennene som i sin tid hadde forfulgt dem for deres tro.
Oppgjørets time var kommet, og hevntørst og raseri ga Muhammeds menn uante krefter. Til tross for at hæren deres var tre ganger så stor som muslimenes, måtte lederne i Mekka snart se seg slått.
Medinas jøder ble slaktet
Seieren ved Badr ga Muhammed og hans trosfeller fornyet kraft, men Mekka ville fremdeles ikke anerkjenne islam. I seks år kriget de to byene mot hverandre.
Da Mekka i 627 beleiret Medina med en langt større hær, så løpet ut til å være kjørt for Muhammed. Bare en overlegen befestning reddet Medina.
Muhammeds ansikt er ofte utelatt på muslimske tegninger og malerier. Koranen forbyr ikke eksplisitt avbildninger, men noen supplerende islamske tekster forkaster alle former for avbildninger. Frykten er at de kan føre til avgudsdyrkelse.
Etter denne opplevelsen hadde Muhammed et regnskap å gjøre opp. Han hadde håpet at de tre jødiske stammene i Medina ville konvertere til islam, men det viste seg tvert imot at jødene i økende grad holdt seg til sine egne.
Det som var enda verre, var at Muhammed ikke kunne regne med lojalitet fra de jødiske stammene, som flere ganger slo seg sammen med Muhammeds fiender.
To av stammene var allerede fordrevet, og etter beleiringen i 627 – da den siste stammen hadde hjulpet fienden – bestemte Muhammed seg for å ta knekken på jødene.
Alle menn ble halshogd, og likene deres kastet i en stor fellesgrav ved byens gamle markedsplass. Kvinnene og barna ble tatt til fange.
Gråten og skrikene deres over tapet av menn, fedre og brødre ga gjenlyd hele natten i Medina, forteller Ibn Ishaq.
Nederlag ble til seier
Massakren på jødene bekreftet Muhammeds status både i og utenfor Mekka.
Nå da de tre jødiske stammene var ryddet av veien, var det ikke lenger noen som utfordret hans status som Medinas ubestridte åndelige og politiske leder.
En serie vellykkede angrep på karavanene fra Syria skaffet Muhammed støtte fra beduinstammene rundt byen.
Styrket bestemte Muhammed seg våren 628 for å lede sine nærmeste tilhengere inn i Mekka for – i en ren maktdemonstrasjon – å be ved Kabaen.
Millioner av muslimske pilegrimer drar hvert år til Mekka for å besøke Kabaen.
Bare bevæpnet med sverd la de rundt tusen muslimene ut. Foran dem gikk 70 kameler, gjort klar til ofring.
Dersom Muhammed trodde at han kunne gå uhindret inn i Mekka, tok han feil. En styrke fra byen sperret veien for ham, og Muhammed måtte trekke seg tilbake til en dal litt utenfor byen.
Mens natten falt på, kunne han bare avvente sin skjebne. Hvis styrkene fra Mekka angrep, var han solgt. Hans eneste sjanse var å forhandle om en våpenhvile, men et kompromiss kunne skade statusen hans som leder.
Beveget ba Muhammed følget sitt om deres støtte til et slikt skritt. Det fikk han. Sittende under et tre mottok han – ifølge historikeren al-Waqidi – håndslag fra hver og en, som erklærte:
«O, Guds budbringer, jeg gir deg min tro på hva som er i din sjel».
Med disse ordene i ryggen skrev Muhammed under en tiårig våpenhvile. Betingelsene var utvilsomt til fordel for Mekka, men da den første murringen i rekkene hadde lagt seg, sluttet alle opp om profeten.
Den trykkede stemningen forsvant for alvor på vei hjem. Her fikk profeten angivelig en ny åpenbaring, som godkjente måten han hadde handlet på i Mekka og satte traktaten inn i en større sammenheng:
«Vi har gitt dere en ærerik seier, slik at Gud kan tilgi syndene deres nå og i fremtiden», fortalte Muhammed til de som sto rundt.
Lettelsen spredte seg i rekkene. En knugende ydmykelse var snudd til guddommelig seier.
Ifølge Koranen ble ikke Jesus korsfestet – han steg bare til himmels, der han venter på dommedag.
Bibelske personer i Koranen
ADAM & EVA (Adem & Hawwa)
- I Koranen bærer både Adam og Eva (Adem og Hawwa på arabisk) ansvaret for å ha spist den forbudne frukt – i Bibelen blir Adam lokket av Eva. I motsetning til i Bibelen tilgir Gud de to angrende synderne og sender dem til jorden som sine stedfortredere.
ABRAHAM (Ibrahim)
- Både i Bibelen og Koranen befaler Gud Abraham å ofre en sønn. Bibelen sier at sønnen er Isak, men Koranen antyder at Abraham ville ofre sin eldste sønn Ismael, som regnes som arabernes stamfar.
MOSES (Musa)
- I Koranen befrir Moses israelittene fra trelldom, og mottar en hellig bok – Toraen – fra Gud. Av alle profeter opptrer han flest ganger i Koranen, og i islamsk tradisjon er han en av historiens største menn.
MARIA (Maryam)
- Ifølge Koranen får Maria sin sønn ved jomfrufødsel etter Guds ønske, selv om hun er en helt vanlig kvinne. Maria er den mest fremtredende kvinnen i Koranen og nevnes flere ganger enn i Det nye testamentet. Hun har til og med et koranvers oppkalt etter seg.
JESUS (Isa)
- I Koranen blir ikke Jesus korsfestet, men stiger til himmels. Herfra skal han vende tilbake som Messias på dommedag. Koranen avviser at Jesus skulle være Guds sønn – han var bare et dødelig menneske som ble utvalgt til å spre Guds ord. Av samme grunn mottok han en hellig bok – Bibelen – med et opprinnelig budskap som imidlertid er blitt forvrengt med tiden.
Islam seiret i Arabia
Våpenhvilen ga Muhammed et pusterom til å vinne innpass i Mekka på fredelig vis. Mange i byen hadde hørt om Muhammeds suksess, og med tiden fått stor respekt for ham.
Muhammed benyttet posisjonen sin til å arrangere ekteskap mellom muslimer og en rekke av Mekkas fremtredende borgere.
«Æret være Gud, som har holdt sitt løfte og hjulpet sin slave og kastet klanen på dør». Muhammed etter å ha inntatt Mekka
I 629 følte han på seg at tiden var inne til igjen å vandre mot Mekka – og denne gangen fikk han fritt leide. I spissen for 2000 pilegrimer gikk han inn i byen og ba ved Kabaen. I året som fulgte lot han hæren sin marsjere inn i byen for endelig å bekrefte overgangen til islam.
Krigerne møtte liten motstand, og Muhammed kunne nå en gang for alle innvie Kabaen som helligdom for Allah og bare for Allah.
Én for én rørte han ved statuene av hedenske småguder som sto i og rundt helligdommen, før mennene hans knuste dem og kastet dem på bålet.
Muhammed stilte seg på terskelen til Kabaen og messet triumferende: «Ære være Gud, som har holdt sitt løfte og hjulpet sin slave og kastet klanene på dør!»
Muhammed hadde god grunn til å triumfere, for han hadde omsider fått ønskene sine oppfylt; Mekka var igjen forent, og kunne blomstre – åndelig og materielt – og araberne hadde fått sin egen religion.
Det hersker uenighet om hvorvidt Muhammeds ord ble skrevet ned mens han levde eller etter hans død.
Koranen skulle bevare arabisk kultur
Etter Muhammeds død begynte det å versere flere utgaver av hans åpenbaringer. Koranen skulle skape en endelig versjon av profetens ord.
I de 23 årene Muhammed mottok det han mente var åpenbaringer, søkte muslimer trøst og råd i ordene han gjenga. Budskapet ga svar på både store og små spørsmål – blant annet handel, ekteskap, konfliktløsning, personlig hygiene og behandling av slaver.
Som de fleste på hans tid var Muhammed analfabet, og kunne ikke skrive ned ordene som kom til ham. I stedet gjenfortalte han dem til sine nærmeste, som lærte dem utenat.
Med tiden begynte Muhammeds tilhengere å skrive ned åpenbaringene, slik at de ikke skulle glemmes etter hvert som profeten og hans nærmeste døde.
Tekstene spredte seg raskt gjennom den muslimske verden, som bare få tiår etter Muhammeds død i år 632 strakte seg fra Egypt i vest til India i øst. Muhammeds ord nådde nå ut til mange fremmedartede folkeslag, og kunne høres på en mengde dialekter.
Selv om de fleste var enige om at Muhammeds ord var godt tatt vare på gjennom de muntlige fortellingene, fryktet mange muslimske lærde at tidens tann og språk- og kulturforskjeller skulle endre de hellige ordene.
De lærdes frykt ble bekreftet da forskjellige tvilsomme muntlige og skriftlige utgaver av åpenbaringene begynte å sirkulere – en foruroligende utvikling, ettersom Muhammeds ord ble betraktet som gudegitte.
Det var nesten like ille at noen av utgavene begynte å miste sin arabiske karakter, som Muhammed hadde lagt stor vekt på.
Kalif Uthman, Muhammeds tredje etterfølger, bestemte seg for å løse problemet en gang for alle.
Fra år 644 til 656 samlet han alle utgaver av Muhammeds åpen-baringer – skrevne som uskrevne – og opprettet en kommisjon som skulle samle de ulike åpenbaringene i en bok med en endelig tekst.
Kopier av boken ble deretter sendt til islams viktigste byer, som Damaskus, Mekka og Basra, med ordre om at alle tidligere utgaver av åpenbaringene skulle ødelegges.
Med Uthmans versjon fikk Koranen sin endelige utforming. Fra nå av kunne tekstsamlingen spille den rollen som Muhammed hadde hatt da han levde – som stedet der muslimer kunne søke råd og veiledning.
I årene som fulgte gikk islam fra seier til seier, og i år 632 var hele Den arabiske halvøy muslimsk.
Samme år holdt Muhammed – ifølge Bukhari – sin siste store tale til trosfellene sine.
Når året var omme, kom han ikke lenger til å være blant dem, fortalte Muhammed tilhengerne sine ved Arafat-fjellet, sørøst for Mekka. Han ba dem om alltid å huske budskapet hans og å bringe det videre.
«Pass på at dere ikke forlater rettferdighetens sti når jeg er borte», formante han sine bysbarn.
Muhammeds forutsigelse skulle vise seg å holde stikk. Noen måneder senere fikk han sterke hodesmerter, og etter noen daget utåndet han i sin egen seng i Medina.
Muhammeds historie var slutt – islams historie var såvidt begynt.
